halloindia

Me har tatt tog. Det var kult.



Me kom til Bhubaneswar, og maatte krysse vegen. Lykke til!



Vi fikk all oppmerksomhet av eit forbipasserande demonstrerende tog. Artig.



Solfrid blir velsigna. Det trengtes?



Tricky business dette med elektrisitet.



Soltempelet i Konark.Vanvittig byggverk. Vi maatte hoppe ned trappene av glede!



Erotiske utsmykkninger var aa se over alt.



Me maatte ein tur paa diddelido. Stod over aa vaske hendene.



Ein lekker Enfield-sykkel! Finaste lyden.



Benedicte har skaffa oss Jaganatha maha prashad. (Velsigna mat smaker ekstra godt;)

Nå er alle forelesninger og seminarer for i år slutt. Vi har levert en stor stor oppgave som vi har jobbet med de siste ukene, skolen er over og de fleste studentene er på vei hjem. Jeg (Benedicte) og Solfrid har bestemt oss for å bli i Pondicherry ett par uker til. Vi skal bruke tiden på å lese og skrive hjemme-eksamen. Silje har begynt på reisen sin hjem, og er fremme i Norge på mandag til sin meget etterlengtede kjæreste, Thomas ;) Veldig trist at Silje-jenta ikke er med oss lenger, vi kommer til å savne deg! Solfrid vil at du skal ta litt vare på kjæresten hennes også... Hun syntes det er litt feigt at Silje får se sin snart, mens hun må vente 6 uker til.. (Jeg syntes ikke du kan klage, hvad med dom som inte har non pojkfriend!?) ;)

Ellers så skjer det mye interessant her nede som vanlig. Vi ser mye fattigdom og elendighet uti gatene når vi er og går. Her om dagen kom vi plutselig til å gå forbi ett lik av en mann. Vi merket ikke at det var ett lik før det var for sent og snu og vi stod én meter i fra. Vi ser mange syke mennesker, enten har de byller som henger fra kroppen, deformerte føtter, eller andre sykdommer som folk hadde vært innlagt på for lengst for sykehus i Norge. Her forleden satt vi på café, ante fred og ingen fare, før vi oppdaget en hund -uten- pels og hale. Og nei, det er ikke en av de hundene som det er meningen at den ikke har pels. Det var kjempefælt å se på... :-/

Plutselig var det ett tre som hadde duttet ned i gaten der vi gikk :P

Denne elefanten tilh0rer tempelet som har hovedfokus paa Guden med elefanthodet, Ganesha.
Han har velsignet baade Benedicte og Solfrid.


Masse krydderier paa markedet. T0rket chili, koriander, masala, pasta og ris.


Fotlenker er ett must. Ett paa begge ben, og de skal helst ha smaa bjeller
som lager lyd naar en gaar. Dette er for aa skremme vekk mus, slanger
og andre dyr.


Friske Jasminblomster i haaret er noe alle indiske jenter pynter seg med
hver dag.. :)


Utsnitt av figurer som pryder de s0r-indiske templene. Fargerike og med
utallige Gudefigurer.


Tunika chicksa som nettopp har inntatt ett bedre maaltid bestaaende av
sterke sauser og forskjellig br0d. Selvf0lgelig spiser vi med hendene,
rettere sagt h0yre haand ettersom venstre haand er "skitten."


Syntes denne tiggeren fortjener en plass paa bloggen ;)

Datoen er 03. oktober. Jeg (Benedicte) og Solfrid er ivrige etter å komme oss hjem fra skolen for å så ta turen ut til sykehuset. Gipsen skal bort, og ny røngten skal tas.

Vi hopper inn i en 3-hjuling og ber sjåføren klappe gassen i bånn. Etter en stund kommer det fra Solfrid, "løye me' det, men hvis dettte hadde vært i Norge hadde me vært dødsredde, men her slappe me jo godt av." Mye tyder på at vi har lært oss teknikken med å ikke følge for mye med på hva som skjer i trafikken mens vi er ute å kjører.

25 min senere er vi ankommet sykehuset, og Soffen er blitt så kjent at hun vet akkurat hvor hun skal gå og hva hun skal si. Omsider fikk vi komme inn til legen som skulle fjerne gipsen. Han var ytterst interessert i hva vi drev på med i India. Han syntes det var bra vi studerte krig og fred og sånn, fordi leger i India hadde ikke tid til å lese aviser for de må kun konsentrere seg om "medicine." Vi rister og nikker på hodet, enig enig.

Plutselig drog han frem sagen og begynte å bore i gipsen til Solfrid. Jeg må inrømme, jeg var minst like redd som Solfrid, men gjorde mitt aller beste for å skjule det. Det hjalp litt på når legen satt oss på andre tanker og spurte om vi hadde kjærester. Solfrid svarte "ja" før jeg i det hele tatt rakk å tenke over om jeg hadde kjæreste eller ei.(!) Han ble veldig overrasket over at kjæresten ikke var med for å passe på. Må innrømme jeg løftet litt på bryna da..Jeg er da minst like god jeg ;p

Det tok litt veldig lang tid å få åpnet den harde greien hun hadde rundt foten, men omsider gikk den av. Sagen traff kun foteloten ett par ganger. Budeier fra Suldal tåler visst mye.

Røngten tas, og ikke forstod vi mye av bildet, men han som tok det mente at gipsen måtte på igjen. Det gjorde vondt for Solfrid og høre, og jeg ante ikke hva jeg skulle si. Må inrømme at jeg tenkte at nå kommer Solfrid snart til Norge....

Men, én ting har vi lært her: ikke tro på alt som blir sagt. Vi gikk tilbake til legen. Det var musikk i våre ører å høre at han mente at det var grodd en del, og det skulle holde med bandasje noen uker.

Så etter at det var avgjort var han enda mer interessert i å høre mer om oss... Jeg fikk beskjed om å skrive fornavnet mitt på ett papir, og så ville han ha mobilnummeret mitt "in case trubble with the foot." Kanskje han har en sjette sans tenkte vi, før vi danset ut av sykehuset.

På vei hjem var det plutselig ikke mer bensin på tukk-tukken vår, så sjåføren sprang avgårde og skaffet noe gasolina på en brusflaske. Passet bra at vi fikk motorstopp utenfor Sir Krishnas Sweets. Butikken lever opp til sitt gudommelige navn ;)

Turen gikk så direkte til skjønnhetssalongen der Solfrid fikk vokset leggene. Jeg fikk stellt håret imens, og etterpå var det full fiks av tetil, tåtil, tillerot, neglefru og storegubbehesten.

Én måned har gått siden tåbeinet brakk, og Solfrid er nå FRESH og ny. Klar for å danse rundt i Pondy's gater :)

Litt redd, Soffen?

Dr. Please take my picture ;)

Daa var det paa tide med ei oppdatering igjen tenker eg. Ikkje at eg skal skryte paa meg at det har hendt saa mykje den siste tida, for det har det nemlig ikkje. Benedicte er framleis paa Andaman islands, kor hu hadde store planar om aa nyte sola paa kroppen, men sola har dei visst sett lite til mellom dei store regndraapane. Hu kjem heim i morgon, og det gledar me oss til. Silje, eg og alle naboane saknar saart den veslejenta som smilar og syng dagen lang.
Mens veslejenta har vore vekkreist har Silje og eg git navn til ein gekkofamilien som bur litt inne og litt utfor hos oss, me har hatt ein fest med delikatesser som stabburet leverpostei, toro tomatsuppe, lakris og sjokolade som nesten smakar fruktnoett. Me har vore ute aa spist middag og lunsj, me har lest, me har ledd, me har ringt til norge, me har hoeyrt paa musikk og sett film, me har savna Benedicte og me har vore langt fra flittige bloggerar. Jaja.

Kosekvelden med kjempegod mat hadde me saman med herlige Marte fra Finnsnes, utfor Tromsoe.
Tru det eller ei, denne jentaa har faktisk budd eit aar paa nesflaten i Suldal. Selfoelgelig var det denne mystiske nordlendingen som hadde magisk leverpostei i kofferten. Det var heilt fantastisk med leverpostei paa loff (ja, for det er ikkje lett aa faa tak i grovbroed her gitt), me lo og gliste som galne.
Toro tomatsuppe var ein annan herlighet som igjen satte igang salige smil.
Lakris og sjokolande til dessert. Me foelte me hadde vore paa middag hos kongen.

Gekkofamilen bestaar av fira medlemmer; Nordlendingen Frank, Elektrikar Pia, Jofrid the hunter og Smygen Gert. Alle navn skyldes selvsagt kor dei oppheld seg seg og kva dei gjer paa. Nordelendingen Frank sitt navn komme av at me, eller eg kanskje, har faatt dilla paa aa preike nordland, troms og finnmark-spraak. Frank er alltid inne saa han maa hoeyre paa dette til alle tider.





Her er Norlendingen Frank.
Legg merke til den nedstoeva tv-benken.

Hopp og trall for denne gong!:)

Tenkte bare at eg ville informera litt om faga me gaar paa.

Litt om fredsstudier fra kulturstudier sine sider:
Fredsstudiet tilbys i samarbeid med Høgskolen i Oslo. Studiet går over ett semester (30 studiepoeng) og gir en tverrfaglig innføring i studiet av sosiale og politiske prosesser som fører til konflikt og konfliktløsning, på lokalt, regionalt og globalt nivå. Kurset gir grunnlag for årsaksforklaringer, kritisk analyse og reflekterte vurderinger omkring konfliktlinjer i dagens verden. Dette kombineres med en innføring i Indias og Sør-Asias kulturer og samfunn, og bringer dermed våre egne opplevelser i India nærmere den teoretiske kunnskapen som formidles. Studiet kan inngå i en bachelorgrad eller som videreutdanning.

Litt om religionsstudier fra kulturstudier sine sider:
Vi tilbyr religionsstudier (religionshistorie og religionsvitenskap) på introduksjonsnivå og på viderekommende nivå. Våre studenter avlegger eksamen ved norske universiteter og studiet inngår i norsk bachelor-grad. Dermed kan du søke ordinært lån og stipend fra Lånekassen. Dyktige forelesere og seminarlærere sikrer undervisning av høy faglig og pedagogisk kvalitet.

Kursene blir lokalt tilrettelagt av dyktige forelesere og seminarledere som blandt annet tar studentene med på turer til templer, moskeer og kirker. Alle de store religionene er synlig representert i det sørindiske samfunnet på en helt annen måte enn her hjemme. Vi forsøker å gjøre kunnskapen fra pensum relevant og forståelig i møte med lokal kultur og ved å bruke forelesere med god kjennskap til Sør-Asias ulike religioner.

Hopp og trall...:)

På denne turen har me prestert å sei litt av kvart Her er eit lite utdrag så langt;

Benedicte:
-"Silje lengte nok hjem for alle tri."-
"Silje elske Thomas så mye at snart elske eg og Solfrid han og."
"Alle oss på dette hotellet ei natt, koste det samme som tri slikkepinner i Norge:"-
"Eg prøvde å ligga sånn at minst mulig av kroppen berørte madrassen."
(Etter natten på slikkepinnehotellet)-
"Amish! Eg har sett ein amish for fysste gang i mitt liv. Eg må huska å skriva det i dagbogå!"-
"Eg har så lyst på O**, det gjør vondt, tror faktisk eg bler kvalmen."-
"Nei Silje. Eg like ikkje norsk musikk!"-
"Hør på oss. Me syns dette er ein utrolig fin taxi, men seriøst, viss dette var ein taxi i Norge hadde eg vært dritredd."-
" Det fyssta eg tenkte når eg våkna va; kor kan eg få tak i overmadrass?!" (I leiligheten vår i Pondy)-
" Se! Eg svette på leggene. DÅ er det skikkelig varmt altså!"-
"Eg må tissa. Nå!"

Silje:
-"Nå må eg gå og grina litt."-
"Oj. Eg slutte visst kvar setning med ropetegn når eg skrive postkort."-
"Shit. Det er vanskelig å skrive postkort. Solfrid, eg skrive litt det samma som deg eg."-"Benedicte, du må ikkje var så sint. Eg blir lei meg når du er sint."-
"Jaja Solfrid. Benedicte lovte jo at du skulle føla deg som et nytt menneske når du våkna, og du kjente jo ikkje igjen deg sjølv ein gong." (Selvbruningskremepisode)-
"Når eg komme heim skal eg......." (Dette seier Silje heile tida)-
"Eg må akutt på do."

Solfrid:
"Benedicte. Du er så søt at eg dør på ei sky av rosa sukkerspinn."-
"No thank you, we sleep all together" (Iført bare morgenkåpe, og Benedicte ligger på senga i bakgrunnen, til ein stakkar hotellansatt som kom og tilbød oss ein ekstraseng. Solfrid smiler som bare det for å være hyggelig og søt, men kanskje det ble mistolket?)-
"Du Silje, eg syns det er ganske utruligt at det er mulig å få gnagsår på låret."-
"Eg syns eg har eksepsjonelt mye uflaks i India. Dårlig karma?" (Har mista det fine penalet fra Mellom-Amerika med mange dyre farger og penner,fikk tidenes vondeste eletriske støt fra brødristeren, har brukket et tåbein og har vonde mandler)-
"Kor er kjøleskapet? Har me kjøleskap? (Etter å ha budd i leilighet med kjøleskap i ei veke.)-
"Eg må på do heile tida."


Uansett kva me har sagt, er det Ronja fra Tromsoe som vinn. Ho presterte aa sei:

"Men hoer her da, ae vet ikke ka hovedpersonen i Harry Potter heite en gang!"

Mujhe angrezï jãnnevãlã dãktar cãhiye.
(I need a doctor who speaks English.)

Oki, sprø dag.
Vi skulle akkurat til å presentere en oppgave vi hadde arbeidet med da søte Solfrid klarte å tråkke over foten. Dumme fot hadde sovnet mens hun satt.

Merkelig å tenke over nå, men Solfrid holdt faktisk foredraget sitt ferdig.

Litt etterpå etter at jeg, Benedicte overtalte henne fikk vi ispose på for å prøve å kjøle ned, men smertene var så intense og Solfrid klarte ikke å gå på foten... Vi fikk skolebussen til å kjøre over vannet for å komme å hente henne, jeg ble med.

Silje jenten var hjemme med vond mage fordi hun hadde tatt sterk malariapille på tom mage. Ikke lurt.

Vi drog hjem og videre tok vi "emergency taxi" som skulle kjøre oss på sykehus. Der satt vi altså og ante fred og ingen fare, plutselig svinger vi av til en bensinstasjon og sjåføren ber oss om penger til bensin. Er det mulig!?

Da vi endelig kom frem fikk Soffen ligge på en slags seng mens en lege undersøkte henne og ga henne en mystisk sprøyte. I mens ble Benedicte sin tålmodighet testet da hun måtte fylle ut noen papirer.

Privat sykehus var det, og forventningene våre til deres standard var litt høye. Vi måtte en tur på diddelido og til vår forskrekkelse fant vi ut at det ikke var dopapir. Jeg spurte sykesøster pent om vi kunne få litt papir eller noe lignenede. 10 minutter etterpå kom hun tilbake med bomull. Det var det som liknet mest.

Så var det avgårde med oss til x-ray, og det ga oss resultater vi ikke hadde håpet på. Tåbeinet var brukket. Buhu, så forferdelig trist. Så plagsomt. Så unødvendig...

Men, Solfrid er ei sterk jente, og bet tennene sammen selv om tårene presset på. Etter mye frem og tilbake skulle endelig Soffen bli gipset, men først måtte vi, tror det eller ei, gå og kjøpe gipsen. Sprøtt sier du? Både jeg og Solfrid fikk hakeslepp. Jaja.

Mye merkelig å se på sykehuset, og jeg holdt på å besvime flere ganger. Litt fordi jeg stivner helt bare jeg ser en dråpe blod, men allikevel. Det hang plakater av mennesker som det så ut de hadde blitt bitt av hai. Vi så rett inn til beinet på dem. Og så gikk det en ung mann frem og tilbake foran oss og trodde han var så kul bare fordi han hadde en jernstang med fire groteskt store skruer skrudd inn i armen. Dust.

Så nå er altså Solfrid i gips opp til kneet. Den skal hun ha på en uke før hun får en litt mindre som hun skal ha på i cirka en måned.Hun går glipp av en del forelesninger, noe som betyr at jeg må følge med i timen så jeg kan gi henne solide referat :p Ellers prøver jeg og Silje å gjøre alt for å holde motet og humøret hennes oppe, noe som egentlig ikke er vanskelig for Solfrid er tøff, og takler dette på en beundringsverdig måte :)

Tar med ett lite mantra her på sisten bare for å være litt på den sikre siden:

Hare Krishna Hare Krishna, Krishna Krishna Hare Hare, Hare Rama Hare Rama, Rama Rama, Hare Hare.

Tanker og prayers mottas med takk!

Solfrid ligger paa rommet hun ble gipset. Taarevaat i oeyenkroken...

Optimisten Solfrid. Baby Krishna i bakgrunnen.

Ja, me maatte jo legge inn dette type klassiske skulebildet og. Her ser dykk altsaa alle elevane ved skulen (bortsett fraa dei som laag heime med daarlige magar). Alle har vore ute paa sari/punjabishopping, og kan skryte paa seg aa ha blitt litt drevne i pruteteknikkar. ( Spesielt Benedicte, maa seiast, er utrulig god paa dette). Dette bildet blei tatt i gaar, og paa kvelden i gaar hadde me indisk fest med god mat og drikke.
Indiske rytmar dunka fra hoegtalarane og nokre ivrige fransk-indiske fastbuane i foertiaara saag virkelig muligheten til aa sleppa laus daarlige dansemoves. Det var god underholdning. Eg (Solfrid) og Silje saag oss noedt til aa ta kvelden allerede i tolvtida med dei krampeaktige magane vaare som leve sine eigne liv, men Benedicte var ein stayer, og kom vell foerst heim i firetida daa nachspiellet paa taket byrja.
Vell blaast!

Hopp og trall igjen.

Her ser dykk ei av dei heller rolige gatene i Pondicherry. Bildet er tatt fra hotellet me sov paa dei foerste nettene. Det hotellet var trist og kjipt, men no har me flytta til Maison Raja, som er eit studentleilighetskompleks med fire etasjer trur eg, og ein alle tiders takterrasse! Her skal me bu til 3. november. Silje og Benedicte bur paa rom saman, og eg bur med ei koselig jente fraa stavanger som heiter Karen. Byen er full av lyd, trafikk, mennesker og skit. Ja, det er meir enn nok skit i gatene.

Me har gaatt paa skulen ei veke no, og paa skulen er det veldig idyllisk. Bilde av den kjem seinare. Paa skulen er det god mat, kjekke laerarar, palmer med hengekoeyer mellom seg, klasserom utan vegger, greie toaletter, havbris, volleyballbane, ei lita sjappe og mykje sand. Me likar oss kan du sei!

Hopp og trall.

Etter ett par dager i Gokarna, en liten liten landsby uten andre turister har vi dratt til eksotiske Varca. Hadde som valig ikke planlagt hvor vi skulle bo da vi kom, og som de fantastiske backpackerne vi er har vi havnet på ett gedigent luksushotell. (Igjen) Men det er bare nytelse det... :) Har ligget ved poolen i to dager nå, kun avbrutt av diverse massasjer, ansiktsbehandlinger og stell av negler. Hiha.

I morgen, veldig tidlig drar vi til flypalssen i Goa for å ta fly til Chennai. Deretter venter en 3 timers taxitur til Pondicherry, vår nye hjemby... :) Skal bli spennende å se hvordan det er!




Her nyter vi den utsikten etter en svett dag på stranden i Gokarna... Om Beach :)

Indias trafikk er eit kapittel for seg sjølv. Me har nå, opp til fleire gonger, hatt hjerta i halsen. Her er det kjapp tankegang som gjeld. Du anar fred og ingen fare, plutselig har du ein flokk kyr midt i vegbanen som ikkje har tenkt å flytte seg. Men viss du no trur at det er kyrne som er det verste i trafikken tar du feil. Her handlar det om å komme seg fram, fort og gale. Inderane er ikkje vanskeligeå be når det gjeld å tute med hornet. Vegane er smale og hullete. Hullete etter mykje regn.Alle vil kjøre fremst, lastebilar som personbilar. Det å halde sida si er heller ikkje eit must. Her svingar dei fram og tilbake alt ettersom kor det er ledig på vegen. Nokon gonger er det tri bilar i bredden på den smale vegen. Alle tutar: Her kjem eg!! Flytt dykk!! India er tut og kjør, men me har endå livet i behold. God behold:)